Gatelangs

Å utforske en ny by er ingen lek. Tvert i mot er det både krevende og utmattende og tar lang tid før en får en tilfredsstillende oversikt over området. En oversikt vi stadig snakker om at vi gjerne skulle hatt. Det har blitt fryktelig mye trasking disse dagene. Ingen vet hvor vi skal, hva vi skal, hvor vi er eller hvor vi skulle ønske vi hadde vært. Samtidig er vi som regel et eller to titalls personer som prøver å finne ut hvor vi skal eller prøver å bli enige om hva, hvem, hvor og hvordan. Dessuten hadde jo A en avtale med B, men siden ikke A har telefon, holder B kontakten med C, som egentlig ikke vet hvor de befinner seg hen. Og har ikke D sagt at de skulle der vi var i går? Jo, men A har egentlig mest lyst til å finne noe nytt, men kan ikke gå fra B, for vi har bare to nøkler til leiligheten fordelt på seks. Og C må aller først til Vodafone for å fylle på kontantkortet, så kan vi ikke møtes ved McDonalds kanskje? Hvilken McDonalds? Det er jo ingen som har kart, og D bare MÅ finne en do først.

I rest my case.

Men heldigvis er Barcelona en takknemlig by å traske i. Åpne store plasser, boulevarder og fine trange gater med smijernsaltaner, blomsterpotter og tørkestativer. Det går veldig fint an å bo her. Dessuten har vi så smått begynt integreringsprosessen. Har selvfølgelig allerede vært på oppholdets første tapasmiddag (som viste seg å være restauranten der Vicky Christina Barcelona er spilt inn, det hang bilder av Woody Allen og Scarlett Johanson på veggene - men maten var en kjedeligere historie), vi har spist paella og vært på flamencoshow.

Dagen i dag har vært nokså bedagelig. Tv'en har som regel stått på, med alt fra Dexter til Flight of the Concords og Scrubs (vi ga opp spansk tv ganske fort) og varierende antall tilskuere, det har vært pensumlesing, og straks begynner middagsforberedelser. Jeg merker at kveldens planlagte filmkveld føles greit. Vi får besøk av naboen og skal naturligvis se Vicky Christina Barcelona og peke på alt vi kjenner igjen. Eller innse at vi bare har sett hundre av Barcelonas uendelig antall verandaer. Men så slipper jeg å lirke på sandalene jeg allerede har måttet lime sammen med gaffatape under sålene for så å traske kilometervis i feil retning. For i kveld i hvert fall.