Gatelangs

Å utforske en ny by er ingen lek. Tvert i mot er det både krevende og utmattende og tar lang tid før en får en tilfredsstillende oversikt over området. En oversikt vi stadig snakker om at vi gjerne skulle hatt. Det har blitt fryktelig mye trasking disse dagene. Ingen vet hvor vi skal, hva vi skal, hvor vi er eller hvor vi skulle ønske vi hadde vært. Samtidig er vi som regel et eller to titalls personer som prøver å finne ut hvor vi skal eller prøver å bli enige om hva, hvem, hvor og hvordan. Dessuten hadde jo A en avtale med B, men siden ikke A har telefon, holder B kontakten med C, som egentlig ikke vet hvor de befinner seg hen. Og har ikke D sagt at de skulle der vi var i går? Jo, men A har egentlig mest lyst til å finne noe nytt, men kan ikke gå fra B, for vi har bare to nøkler til leiligheten fordelt på seks. Og C må aller først til Vodafone for å fylle på kontantkortet, så kan vi ikke møtes ved McDonalds kanskje? Hvilken McDonalds? Det er jo ingen som har kart, og D bare MÅ finne en do først.

I rest my case.

Men heldigvis er Barcelona en takknemlig by å traske i. Åpne store plasser, boulevarder og fine trange gater med smijernsaltaner, blomsterpotter og tørkestativer. Det går veldig fint an å bo her. Dessuten har vi så smått begynt integreringsprosessen. Har selvfølgelig allerede vært på oppholdets første tapasmiddag (som viste seg å være restauranten der Vicky Christina Barcelona er spilt inn, det hang bilder av Woody Allen og Scarlett Johanson på veggene - men maten var en kjedeligere historie), vi har spist paella og vært på flamencoshow.

Dagen i dag har vært nokså bedagelig. Tv'en har som regel stått på, med alt fra Dexter til Flight of the Concords og Scrubs (vi ga opp spansk tv ganske fort) og varierende antall tilskuere, det har vært pensumlesing, og straks begynner middagsforberedelser. Jeg merker at kveldens planlagte filmkveld føles greit. Vi får besøk av naboen og skal naturligvis se Vicky Christina Barcelona og peke på alt vi kjenner igjen. Eller innse at vi bare har sett hundre av Barcelonas uendelig antall verandaer. Men så slipper jeg å lirke på sandalene jeg allerede har måttet lime sammen med gaffatape under sålene for så å traske kilometervis i feil retning. For i kveld i hvert fall.

Gran Via, Barcelona

Her er første livstegn fra Spania! Tok litt tid før vi kom oss på nett i leiligheten, men nå er det ordnet. Og det er veldig ålreit. Ja, så nå er jeg på plass, altså! Vi ankom Barcelona i går formiddag og ble busset rett til leilighetene, 7 stk eller noe. Med kun ukjente fjes for de aller fleste ble det mye handshakes, smånervøsitet og small talk de første timene (sånn er det vel litt ennå også, men det kommer seg). Leilighetene er flotte, eneste er at rommene er litt ujevne i størrelse og fordelingen ble litt skeiv. Men i rettferdighetens navn blir det rombytte hver måned.

Ellers har vi en nabo-kulturakademiet-leilighet (heretter: kulturakademiet = KA) rett over gangen, dvs vi har en hel etasje for oss selv og fungerer nesten som et stort kollektivt, 12 stk til sammen. Voldsomt hyggelig! Og folka er fine! Har selvfølelig blitt litt bedre kjent med noen, men alle er jo foreløpig i sonderingsfasen og prøver å finne ut hvor og med hvem man skal henge. Det blir fort til at man henger i grupper på minst 10.. I går var vi 20 som prøvde å finne en bar å sitte på. Spanjolene går selvfølgelig bananas.

I dag har det vært infomøte og en kort byvandring, vi har prøvd å skaffe oss spansk sim-kort uten hell og skal snart ut på sightseeing-busstur, kanskje strand. Dette lover godt, byen er jo voldsomt fint, men jeg gleder meg til å få litt bedre oversikt. Hittil vet jeg først og fremst om La Rambla, skolen, supermarkedet og Starbucks.. Nå blir det jo spennende å se hvordan det blir å komme i gang med undervisningen. Man glemmer liksom litt at det er student man egentlig er oppi det hele..

Snakkes!

Alt pakket og klar for å dra, i morgen er det dags. Vi sees!

Countdown

Fyttirakkern. Dagene løper, det er blitt 23. august og det er 3 dager til avreise. Jeg er heldigvis litt forbi grue-meg-fasen som dominerte for en uke siden og har begynt å glede meg igjen, men det føles fortsatt litt uvirkelig. I dag dro mamma til Haugesund, så første farvel er tatt. Eller egentlig ikke, uken har vært full av farvel, men det er ikke så lett å ta det på alvor når det kan være man sees før 26. Men for all del - 11 uker er ikke allverdens, bare litt. Likevel kjennes det litt rart at når jeg stadig kommer på ting jeg gjerne skulle gjort før jeg drar, men så stopper liksom almanakken på onsdag. Og så har jeg null oversikt over hva som skjer derifra. Men så føles det jo litt godt også.

Aller først skal jeg gjøre et ihugga førsøk på å få lappen.. Huhei. Det er tross alt det som opptar mest plass i bevisstheten akkurat nå. Snakkes!