Før jeg reiste hadde jeg en fin plan for studielesingen. Jeg skulle finne en hyggelig, lokal kafé, gjerne et litt brunt sted i nærheten av leiligheten, med god kaffe og trivelige folk bak disken som jeg kunne smile og nikke anerkjennende til når de spurte om jeg ikke skulle ha Cafe con Leche i dag også. Og så skulle jeg svare ja og sette meg innerst i kroken og lese og skrive oppgave om vanskelige ting.
Og jeg mener at jeg har gjort et respektabelt forsøk. Jeg har, som jeg har vært inne på før, trasket en hel del og har samtidig forsøkt å plukke ut noen gode stamkafékandidater. Jeg fant for så vidt et ålreit sted like over veien. Men så er alt så gjennomført stilig her, og trendy og lekkert, så jeg har ennå ikke lykkes i å finne den koselige, intime kafeen MED god kaffe (i mitt område altså – det finnes andre områder som er bedre utrustet). Derimot har jeg endt opp på den i utgangspunktet minst like lite intime og upersonlige Starbucks, også rett over veien. Og så har det altså skjedd, at de bak disken har begynt å smile og nikke anerkjennende. Og hilse når jeg kommer inn, og påpeke for fjerde gang når jeg skal gå derfra at døra fortsatt går utover og er litt hard. Og så smiler de av det også.
Så er plutselig Starbucks litt lokal allikevel. Det er jo dessuten spanjoler bak disken og ved bordene, så det føles liksom litt eksotisk uansett (som om det egentlig er et gyldig argument). Den er riktignok heller ikke av de største kafeene, den er faktisk ganske intim og koselig til å være av sin sort og alltid behagelig halvfull. Så nå lurer jeg på om ikke jeg bare skal bli der. Det var kanskje ikke det jeg hadde sett for meg, men jeg er egentlig ganske overbevist. De har jo farlig god frappuccino.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar